«Nina, du er ikke helt normal, du. Du er jo helt gal!» Det hender, faktisk ganske ofte, at jeg
får høre dette. Eller i hvert fall avarter av disse utsagnene. Og da begynner gjerne tankene
mine å gå egne veier.
For hva betyr det egentlig å være «helt normal»? Og hvor ligger grensen mellom det å være normal og det å være «helt gal»? Jeg mener, det kunne jo vært greit å vite litt om grensen mellom disse to, sånn at man ikke tippet over på den gale siden uten å være klar over det.
Hva som anses for å være normalt er trolig svært kulturelt betinget. Normalbegrepet har sikkert også endret seg gjennom tidene. I tillegg tenker jeg at hva som er normalt til en viss grad er styrt av regler satt av det samfunnet, og den kulturen du til enhver tid er en del av. Det er også forskjell på hva vi tenker er normalt å gjøre når man er barn, men som ikke lenger er akseptert adferd dersom man er voksen. Det er for eksempel normaladferd for barn å gå «Knask eller knep» og «Julebukk». Jeg synes at begge deler er både morsomt og hyggelig. Derimot ble det sett på som litt mindre normalt da noen av mine venner og jeg i flere år hadde som tradisjon å gå julebukk (utstyrt med dramglass og ikke godtepose). Vi fikk mange kommentarer som: «Dere er jo helt gale», spesielt fra andre voksne. Det skal sies at alle husene vi var innom lo godt av påfunnet og spurte etter oss dersom vi et år var forsinket.
Jeg kan huske en gammel reklame for Ringes Lettøl som gikk på TV for en del år tilbake. Det var filmet en relativ stillestående fest, og det så ut som om de fleste egentlig ønsket å være et helt annet sted. Så ble det servert lettøl (?) fra Ringes, og etter en kort stund var det full dansing med utpreget hoftevrikk på alle festdeltakerne! Budskapet var – Ringnes cures norwegian stiffnes. Reklamen var i seg selv ikke så god, og riktignok for en lettøl. Men, at det er mange som først slipper seg litt løs etter å ha drukket alkohol – det har vi vel alle opplevd. Tenk om vi like lett kunne løsnet litt på snippen, og sluppet oss litt mer løs, sånn helt av oss selv? Jeg er glad i både øl og vin, jeg, men jeg elsker å slippe meg løs helt uten alkoholens bidrag. Å kunne kjøre hjem når festen er over, være i god form dagen etter er for meg herlig. Ofte får jeg da høre: «Du er jo like full om du er edru du, Nina. Men, så er jo ikke du helt normal, heller» .
Kanskje er det nettopp det å gå utenfor normen, være litt annerledes, si det ikke alle sier eller gjøre det ikke alle tør, som er å være «ikke helt normal»? I så fall er jeg evig takknemlig for at jeg har fått lov til å bli ganske unormal! Det er befriende å slippe ned skuldrene, puste med magen og ikke hele tiden tenke på hvordan man bør være, hva man burde si og til enhver tid vurdere om alt dette er innenfor normalen. Det er ikke snakk om å la all fornuft fare og ikke ta hensyn til sine medmennesker. Snarer å ta hensyn til sitt egentlige jeg, være den man er, i alle farger, på ekte.
Psykologiforsker dr. Elena Hoicka sier at tull og tøys slett ikke bare er tull og tøys. Barn som tulles med og opplever voksne som snur ting på hodet, gir gjenstander andre egenskaper, «tullejuger» og fantaserer med barna, får stor gevinst av dette senere i livet. Disse barna har lettere for å skille vås fra virkeligheten, de får lettere venner, takler stress bedre og sist men ikke minst – de lærer bedre! Min farfar, lektor Nakling, var en seriøs mann. Men, bare mellom 0800 og 1600 på hverdagene. Han sa det var så slitsomt å være normal så mange timer i løpet av en uke, at utenom arbeidstiden orket han ikke det. Jeg har en sterk mistanke om at han nok ikke helt klarte det i arbeidstiden heller. Han sa til meg: «Det er så mange normale mennesker du må være litt gal for, Nina». Tenk å få vokse opp med det!