En pessimists møte med Ole Brum

For noen år siden brukte jeg en del tid på å se litt tilbake på eget liv. Ikke av sentimentale grunner, men heller av en gryende nysgjerrighet. Jeg var nylig utdannet førskolelærer og i møtet med barna på jobben begynte jeg å tenke på hvem jeg selv var, og veien jeg hadde fått gå.

Hva var det som hadde gitt meg krefter til å stå i de små og store stormene livet hadde gitt meg? Hva var den største drivkraften i det å stadig gå videre, prøve nye ting og finne ny mestring? Og, var det eventuelt mulig å gi dette videre til barna og andre jeg møtte?

Livet har en snurrig måte å porsjonere ut utfordringene man møter i et slags «alt tilpasset alder» system. Dette er selvsagt en litt enkel måte å se det på. Men, de aller fleste av oss møter livets utfordringer i en slags tilrettelagt rekkefølge. Følelsen av tap er stor for en 3 åring når smokken er et avsluttet kapittel. Likeledes er det fryktelig vondt om hunden eller katten du har hatt gjennom dine første 10 leveår, ikke lenger er hos deg. Følelsen av tap er reell, men møtet med følelsen lærer deg også hvordan du forholder deg til den, og kommer deg videre. Her vil de aller fleste voksne stå ved barnets side og være støttende. Slik vil barnet etter hvert kunne fylle sin verktøykasse med psykiske og fysiske verktøy for å håndtere livets små og store hindringer.

Om vi voksne, av helt sikkert svært gode hensikter, frarøver barnet denne muligheten ved å stadig rydde livets vei for motstand og hindringer, kan vi også frarøve dem muligheten til å klare seg selv. Som mamma synes jeg det er både tøft og vondt å se på når barna mine møter utfordringer. Jeg får en intens lyst til å hoppe inn og «rydde opp» for dem. Jeg innrømmer at jeg av og til heller ikke har klart å la være. Men, jeg ser også hvor mye styrke det gir for dem å oppleve at de mestrer utfordringen. Det å stå ved siden av, støtte, veilede og også ta imot om det skulle bli for tøft er viktige foreldreoppgaver. Det er ikke snakk om at barna skal klare alt selv, uten veiledning og støtte. Snarere gi dem muligheten til å prøve, eventuelt feile, for så å finne løsningen og kjenne mestringen. Det lille barnet må få hjelp til å sette ord på følelsene, få trøst og ikke minst en forsikring om at dette vil gå bra, og at barnet skal slippe å være i følelsene alene.

Da jeg som nyutdannet førskolelærer begynte å se tilbake på eget liv, fant jeg at et av de verktøy jeg fikk av mine foreldre, var evnen til å se forbi det som der og da var vondt eller vanskelig. Ikke fortrenge det, eller glemme det, men heller snu blikket og tankene mot en mulig annen utvei, en annen løsning, heller enn å bli værende i det som var vanskelig. Som barn, og også som voksen, har jeg alltid hatt lett for å gjøre i utgangspunktet små kriser om til langt større utfordringer – kun i eget hode. Dette så mine foreldre tidlig. Med hjelp fra dem, og fra en liten bjørn ved navn Ole Brum, ble min «tenk om det går» filosofi født. For, det kan jo faktisk hende at det du nå står ovenfor kommer til å gå bra! Det kan hende det finnes en annen løsning enn den du først så for deg. En vei med et bedre resultat.

Og neida, det er ikke slik at jeg aldri tenker negativt. Det tror jeg vi alle gjør, og det er definitivt lov. Noen ganger helt nødvendig også. Livet kan også by på virkelige store kriser og ekstremt tøffe perioder, men det er ikke disse jeg tenker på. Jeg tenker på alle de helt vanlige hindringene, vanskelighetene, utfordringene og problemene vi som mennesker møter i livet. Her mener jeg vi typisk først ser det som ikke fungerer, det som er ubehagelig, det som gjør vondt, er trist osv. Og det er DA jeg tenker det kan være en styrke og en hjelp om man sjekker muligheten for andre følelser, andre løsninger, andre veier. For – Tenk om det går!

Min mor siterer alltid det gamle ordtaket om at de fleste bekymringer blir det ingenting av. Jeg har vært tilbøyelig til å være uenig med henne, og argumentert med at om man ser for seg at det går dårlig blir man heller gledelig overrasket om det skulle gå bra. Etter hvert må jeg nok innrømme at hennes variant gir en langt bedre følelse både før, under og etter en eventuell bekymring. Og stort sett får hun også helt rett – de fleste bekymringer blir det ikke noe av. Og uansett vil «Tenk om det går» holdning gjøre veien frem langt mer morsom. God tur – Tenk om det går!